Å Setje spor
På verkstaden min er vindauga pynta med snøkrystallar i papir. Krystallane har vore der i litt over to år, og er vorte så daglegdagse at eg ikkje alltid «ser» dei.
I 2013 starta eg eit samarbeid med Jølster Asylmottak om eit kunstkurs for foreldre og barn. Kurset er støtta av UDI. Deltakarane kan ha fått opphaldsløyve og venter då på å få tildelt ein heimekommune. Eller dei veit enno ikkje om dei får bli her i landet. For alle gjeld at dei venter.
Eg har møtt flyktningar frå Somalia, Eritrea, Afghanistan, Tsjetsjenia og Russland. Og siste året også frå Syria. Timane vi har i lag skal gi positive opplevingar, og gi ungane augneblink av «ein normal barndom». Og heldigvis er dei ofte som ungar flest. Dei kan vere rolege og «ikkje gidde», dei kan krangle og verte venner att. Dei kan la meg stå att med måling spreidd utover bord og golv. Men dei kan også kome ein halv time før, og ta meg i handa og si hei med strålande og forventingsfulle auge.
Det har vore sterke møte med både barn og vaksne. Eg har gjennom desse møta fått sett eit glimt av kva det vil seie å vere asylsøkjar. Mens innvandrings- og integreringsminister Listhaug snakkar om ein «gullstol» får eg høyre om rommet på mottaket ein familie på fem bur og lever i, både dag og natt. Eg ser skuggen som spreier seg over ansiktet til ho som kom med båt over Middelhavet.
Og så er det dei augneblinka når eg får oppleve at det vi gjer på kurset betyr noko. Som når vi lagar enkle fargerike dragar og vi spring ut. Det er roping og latter mens dragane dansar i vinden. Eller faren som for ein kort stund er litt meir avslappa mens han bretter eit papirfly til sonen, og hugsar at han har gjort det før, då han sjølv var barn.
Det er viktig å setje spor. «Alle på skulen veit namnet mitt» seier eit av barna glad. Ein strek i skisseboka er spor etter ei hand som kan sjåast av andre. Med streker kan vi fortelje noko utan ord.
Ein dag inviterte eg alle til juleavslutning på verkstaden min. Vi var seksten personar i alle alder og vi baka peparkaker som vi pynta, og vi drakk gløgg. Ei mor fann fram saks og papir og begynte å brette og klippe. Etter kvart vart bordet dekka med dei flottaste snøkrystallane i papir. Ho viste også korleis ein med litt såpe, kunne feste dei skjøre utklipte formene på vindaugsglaset.
Få veker seinare får eg ein dag meldinga at ho, mannen og deira treårige guten brått vart sendt ut av Norge.
Når eg kjem inn på verkstaden min ein vintersdag og sola skin, kjem snøkrystallane i papir tydeleg fram mot dei kvite fjella på nordsida av Jølstravatnet. Eg ser spor etter saksa og spor etter handa som bretta, i formene som er festa på vindaugsglaset.